Fazenda Agua Branca

Da er vi endelig innkvartert på bondegårshotellet ca 18 mil inn i landet. Turen inn tok rundt 1.5t i taxi, og på veien så vi foruten et vakkert landskap, en død hund og en død hest som lå i veikanten. Taxisjåføren pratet ikke et ord engelsk, og siden vi er ditto dårlige i portugesisk ble kommunikasjonen reltativt enkel. Vi skjønte imidlertid at han syntes noen tettbygde boligstrøk med rekker av identiske villaer var stor lykke.

Dette hotellet har nesten ikke noen andre gjester, og de få vi har sett er fra Brasil. Det er nok utenkelig å treffe på tyskere her, og vi klager ikke av den grunn. Vi bor i en gammel stall, og hele familien har allerede tatt vår første ridetur. Heldigvis er en slektning til en av de gamle eierne av hotellet kommet ut for å hjelpe til som tolk mens vi er her. Han jobber vanligvis i Recife, så vi er veldig positivt overrasket over at hotellet har strukket seg så langt for at vi skal føle oss vel her.

Akkurat nå ligger Julie og Tuva i bassenget, og Kristine har endelig kommet seg opp på beina etter en lei mage. La oss krysse fingrene for at det værste er over. Hun klandrer selv Waldorfsalaten på nyttårsaften, sikkert siden det ikke var noen Waldorfer i den.

Klokken 19.00 blir det middag, en buffet med lokal mat som vi har hørt at skal være veldig bra her. Spesielt frukten har visst gjetord på seg for å være førsteklasses. Jeg har forresten lagt ut noen bilder fra hotellet og vår første ridetur her. Imorgen blir det flere, og vi skal melke ku, kanskje fiske litt, samt rappelere ned et fossefall som ligger 13km herfra.

Livet blir ikke spesielt mye bedre enn dette!