Nyttårsaften

Idag er den store dagen. Årets siste, og kanskje den største festen i Brasil om man holder karnevalet utenfor. Dagen har begynt bra; Kristine våknet i fem-tiden og barna og jeg en time senere. Siden det har blitt lite trim siden vi kom, var det tid for unge Skavhaug å forregne seg stort i løpskapasitet langs stranda. Du verden hvor varmt det blir i svart shorts og t-skjorte når man løper en time uten skygge og bare har med .25l vann.

Vi har lagt ut endel bilder som jeg har tatt med mobil-kameraet. Det er vel ikke verdens beste kvalitet, men resten må vente på en egnet kabel mellom kamera og PCen.

Reiseblogg Brasil

Dagen ble et realt hvileskjær, i ordets rette betydning. Jentene hadde godt av å slappe av uten for mye farting i varmen; den eneste turen ut av hotellet var en rask lunsj-tur nedover stranden. Vi ringte Nancy, vår venninne i nøden, for å få oversatt menyen etter dager uten særlig mye grønnsaker (verduro) til lunsj. Det smakte som vanlig veldig bra - spesielt fiskekoteletter i kokossaus og polvo, blekksprutsuppe. Så dro vi hjem til hotellet og bestemte oss for å kaste oss på den forestående festen der; restauranter viste seg nemlig å stort sett holde stengt nyttårsaften.

Det tyskeide hotellet vi bor på hadde lagt opp til feiring med en nokså stiv cover charge. Siden vi kjenner det tyske kjøkken fra tidligere reiser holdt vi bevisst forventningene nede. Det viste seg å være klokt. Tross pyntede bord og en rekke lokale, festkledte gjester var det den sedvanlige buffeten: syltede grønnsaker og ulike typer kål, kokt skinke, Waldorfsalat (men hvor ble det av kalkunen), og annen tysk kost. Konseptet var fri drikke, og jeg tror mange av gjestene var mest opptatt av dette. Kelnerne løp rundt med caipirinhas, rom og cola og andre drinker.

Da det nærmet seg nyttår, og jentene for lengst hadde sluknet på rommet, ble det tent bål nede ved stranda. Dette var et koselig innslag, og gjorde det mulig for Kristine å holde seg våken også det siste kvarteret. Vi bar ut jentene kvart på tolv, til et forrykende uvær av kinaputter og raketter med ustø kurs. Strendene var nå fyllt opp av folk fra området, og alle hus i nærheten med respekt for seg selv kjempet om å ha den høyeste musikken. Dermed kunne man velge om man ville danse til bossa nova eller den høyfrekvente ompa-ompa-musikken fra vårt eget hotell.

Brasilianere kan dette med å feste. Helt frem til soloppgang(rundt klokka fire) kunne vi høre høye sambarytmer og knatrende smell fra kinaputter.

Jeg (Ola) tok meg en tur nedover stranda etter midnatt for å oppleve litt av folkefesten der. Etter en øl på en lokal kneipe gikk turen hjem igjen, og på veien snublet jeg nesten borti to små, sovende barn på hver sin madrass i sanda. De var neppe større enn et par år, og lå behørig innpakket i pledd.

Lille nyttårsaften

Idag våknet vi opp til nok en dag fylt av solskinn og saltvann. Vi forsøker å ikke snu døgnet alt for mye; det blir lyst allerede i 5-tiden, og dermed går sola ned 12 timer senere. Midt på dagen er det så varmt at man helst bør tilbringe noen timer under tak; enten på stranden med iskald øl/brus, eller på hotellet. Siden hotellet er ganske sterilt er det uaktuelt for tiden.

Etter en fin-fin frokost pakket familien sekken og trasket nordover langs stranden til Maria Farinha. Det er en langgrunn strand med rent vann og massevis av folk og strandkafeer. Igjen bare hyggelige folk. Vi forsøkte å leie vannscootere, men det eneste som kom ut av forsøket var en stinkende opplevelse gjennom 300m råtnende tang og tare som var drevet inn på stranda fra revene utenfor. Jentene ble forresten litt solbrente på turen, så resten av dagen blir nok i skyggen. Strandagen ble avsluttet med krabbelunsj, pommes frites, et par store øl og hyggelig betjening.


Turen viste seg å bli temmelig drøy så vi trengte motorisert retur. Vi oppdaget fort at det går noen gamle, hvite folkevognbusser frem og tilbake hele tiden, og disse frakter folk dit de måtte ønske. Det minner litt om et uformelt busssystem. Første buss skulle ha R20 av oss fire for å frakte oss 2km til hotellet. Det regnet vi med var iallefall 5ggr reell pris, så vi lo rått og sendte dem videre. 3min senere kom en buss med en sjåfør vi hadde vekslet noen ord med tidligere på dagen; han hadde bodd to år i Tyskland så kommunikasjonen var det ingenting å utsette på. Inklusive tips kom den turen på R4 for oss fire (1NOK = R3). Vi plukket dessuten opp et restaurant-tips for kvelden. Er det et bra sted kommer nok nyttårsmiddagen til å inntas der imorgen kveld.

Opprinnelig hadde vi tenkt å tilbringe dagen i Veneza Water Park, Nordbrasils største utendørs badeland. Dessverre for Julie og Tuva holder de stengt helt frem til torsdag, siste dag vi tilbringer i Paulista. Til gjengjeld blir torsdagen fylt av 6 timer med vannsklier og stor ståhei regner vi med.

Endelig online

Etter fire dager på Hotel 7 Colinas (de syv fjell), et opphold som svarte til alle forventinger og vel så det, har vi idag ankommet det "fineste" hotellet vi skal bo på mens vi er her i Brasil. Mer om dette stedet senere, nå er det på tide å mimre litt etter fire helt utrolige dager i Olinda.

Olinda er en flott gammel (iallefall etter Sør-Amerikanske standarder) by med 20 kirker og 10 kapeller. Byen ligger ikke langt unna Recife, en ganske stor by (større en Oslo) som har fått navnet etter alle revene som ligger i havet utenfor. Olinda er kjent for karneval-feiringen, og siden det er lenge til neste karneval (ca. 2 mnd) hadde vi ikke store forhåpninger om å se denne siden av byen. Heldigvis tok vi feil. Siste søndag i 2008 skulle tydeligvis behørig feires, og vi var vitne til et fasinerende skue av opptog, store dukker, samba-orkester og en vanvittig samba-dans gjennom gatene med antrekk a-la cheer-leader i USA og små paraplyer som ble brukt under opptrinnet. Da prosesjonen tok slutt var danserne så slitne at de nærmest måtte skrapes av gatene.

Vi var heldige og hadde booket plass på det vi tror er byens beste, og iallefall koseligste, hotell. Valget falt enkelt, siden Tripadvisor ga hotellet veldig bra karakter. Hotellet ligger i en stor hage med eksotiske fugler, frukter, gekkoer og apekatter. Midt i hagen ligger et stort basseng som Julie og Tuva har badet i omtrent hele tiden vi har vært på hotellet. Betjeningen var veldig imøtekommende, og på tross av en total mangel på felles språk, var tommel opp/tommel ned nok til å kommunisere det som trengtes. Maten var fantastisk, fra frokost, via lunsj til caipirinha og middag.

Dag to i Brasil ble delvis tilbragt innendørs i Nordbrasils største shoppingsenter. Jentene fikk nye frisyrer (jeg også, da) av etter sigende et av Brasils beste frisørektepar, og det virket som om det var stor stas for den feminine siden av familien. Etter Shopping Recife dro vi til Boa Viagem, en møkkete og overfull strand inne i byen. Heldigvis fant vi et spisested som serverte den beste sjømaten vi noengang har spist. Tusen takk til den vennlige, og fulle, brasilianeren som bestilte for oss. Uten ham hadde vi aldri kommet i mål!

Idag, mandag, staret dagen med litt bading i Olinda, etterfulgt av taxi til Paulista, en by hvor det etter sigende ikke skjer noe som helst spennende. Vi har imidlertid booket fire netter på Casa Blanca Resort, et rent og pent hotell med privat strand og rommene fulle av tyskere. Bummer. Det var bare så vidt vi slapp inn porten, men etter litt frem og tilbake har vi fått et stort rom med innredning i marmor - billig luksus. Dessuten har vi, og nå tror jeg ikke at jeg overdriver, verdens mest tacky bilder på veggene. De minner om sånne fantasi-landskap som ikke er uvanlig å finne lakkert i metallic på harry biler i udanna strøk av fedrelandet. Vi kan ikke annet enn å le og felles slå oppgitt ut med armene over smaken til tyske resort-turister. Etter å ha satt fra oss baggasjen her på hotellet, tok vi turen nordover til Ilha de Itamaraca, en øy som, etter hva vi har lest oss til, ble brukt som straffekoloni av Nederland en gang tilbake i tid. Det har vært en veldig positiv opplevelse med bading i tidevannsbassenger ute på korallrevene, båttur med skumsprut, solbrente rygger, og nydelig sjømat på stranden.

Til nå har alle vi har møtt vært supre mennesker. Ikke noe stress noe sted, og folk er imøtekommende uten å være påtrengende. Vi håper det fortsetter sånn.

Vel, det var nok munndiare for en kveld. Vi kommer til å skrive mer, og håper å få lagt ut noen bilder mens vi farter rundt.