Nå nærmer det seg avreise. Vi har hatt et par rolige stranddager her i Porto de Galinhas, med god mat, barnelek i basseng, og korallrevdykking med tilhørende videofilming. Resultatet av sistnevnte får vi se ikveld, ca. klokka 18.00. Selv om de siste dagene har vært noe mindre spekket med opplevelser enn de foregående har vi virkelig hatt det flott her i kyllingbukta. Og ikke minst, turens desiderte kulinariske opplevelse til lunsj igår på Beijupirá. Selv om det kostet endel mer enn vanlig her var det verdt hver krone.
Julie og Tuva har, godt hjulpet av vår oppblåsbare krokodillevenn Sigurd, fått god kontakt med de andre barna som bor her på Pousada Quatro Estacoi. Epostadresser er blitt utvekslet og jentene har slett ingen bråhast med å komme seg hjem til vinter og snø. Tuva lurte på om vi måtte hjem imorgen. Akkurat nå er familiens høner ute for å male nebb og klør, selv slapper jeg av med et reisebrev og en Skol; et av Brasils største ølmerker. Oppholdets siste middag blir et gjensyn med Beijupria, før koffertene pakkes. Imorgen kommer Henrique hit klokka seks og kjører oss til flyplassen i Recife.
Kristine og jeg er skjønt enige i at dette er den beste ferien vi har hatt med barna. Det har til tider vært tilløp til ferieoppførsel; bare spør Mari hvordan barna kan være når rammene utvides på tur, men vi har klart å stramme det nok inn til at vi alle har vært fornøyde.
Med det været vi har hjemme i Norge er jeg glad for at jeg har bestilt oppvarmet bil ved landing på Gardermoen, natt til fredag, ca. klokka 02.00.
onsdag 7. januar 2009
tirsdag 6. januar 2009
Porto de Galinhas
Første dag i Porto de Galinhas lot kvelden før, hvor litt for mye øl hadde blitt konsumert, legge en liten demper på matlysten for min del. Turen gikk så til stranda, hvor et helt utrolig mylder med parasoller, mennesker, innkastere, selgere, guider og båtførere forsøker å overtale deg til å handle med nettopp dem, siden alle andre er veldig dyre og ikke spesielt bra. Vi fant til slutt et sted hvor innkasteren snakket engelsk (trodde vi), og jentene fikk badet i timevis i dønningene med Sigurd, vår oppblåsbare krokodille som har slått følge med oss hele veien fra kalde Norge. Vi er som vanlig veldig avslappet når det gjelder at jentene greier seg selv i vannet, og etter noen minutter kom det en dame som kunne fortelle at det selvsagt var livsfarlig for så små jenter å bade så langt ute som de gjorde; undervannsstrømningene kunne ta dem med til havs. For å glede dem fikk vi jentene fem meter nærmere stranda.
Vi var på stranda nesten hele dagen og spiste også lunsj der, et ramsalt måltid med nygrillet fisk. Ikke noe høydepunkt, men jentene hadde tydeligvis behov for akkurat det. Julie og Kristine shoppa seg nye bikinier, Brazilian style, og far koste seg med et par Skol. Det viste seg at stedet vi satt ikke tok kredittkort, og prisen for å spise der var relativt stiv. Dermed måtte jeg løpe tilbake til hotellet i varmen og hente litt mer penger. Du verden hvor varmt det er her klokka to!
På kvelden fikk Kristine bestilt seg en time massasje på hotellrommet, noe som etter sigende skal ha vært himmelsk. Deretter sto Porto de Galinhas by night for tur, og vi fulgte rådet til Lonely Planet og inntok middagen på stedets Creperia. Flott mat, enormt god frukt-juice, og sterk Caipirinha. Etterpå var vi alle så slitne at det var så vidt Kristine og Tuva orket kveldens siste shopping-runde. Jeg tok Julie på ryggen og gikk tilbake til hotellet. Natta kom brått, og snart sov hele familien med nybrent hud og ferske myggstikk.
Brasil er forøvrig verdens største eksportør av sukker. På veien hit igår kjørte vi i timevis, dvs. ca 4 timer, gjennom et rullende landskap med sukkerrør så langt øyet kunne se. Siden vi fikk et par-tre timer ekstra i bil, fikk vi virkelig god tid til å studere jordbruket her. Jeg leste på nettet av hvert år brenner brasilianske sukkerrørsprodusenter sukkerrør tilsvarende arealet av Haiti, og dette er et seriøst helseproblem pga luftforurensning her. Sukkerrørene brennes kvelden før kutting for å bli kvitt alle bladene som gjør jobben vanskeligere for kutterne, forøvrig fattige mennesker som jobber typisk 15t hver dag syv dager i uken, og ikke får annet enn nok til å kjøpe den maten de trenger for å holde det gående.
Vi var på stranda nesten hele dagen og spiste også lunsj der, et ramsalt måltid med nygrillet fisk. Ikke noe høydepunkt, men jentene hadde tydeligvis behov for akkurat det. Julie og Kristine shoppa seg nye bikinier, Brazilian style, og far koste seg med et par Skol. Det viste seg at stedet vi satt ikke tok kredittkort, og prisen for å spise der var relativt stiv. Dermed måtte jeg løpe tilbake til hotellet i varmen og hente litt mer penger. Du verden hvor varmt det er her klokka to!
På kvelden fikk Kristine bestilt seg en time massasje på hotellrommet, noe som etter sigende skal ha vært himmelsk. Deretter sto Porto de Galinhas by night for tur, og vi fulgte rådet til Lonely Planet og inntok middagen på stedets Creperia. Flott mat, enormt god frukt-juice, og sterk Caipirinha. Etterpå var vi alle så slitne at det var så vidt Kristine og Tuva orket kveldens siste shopping-runde. Jeg tok Julie på ryggen og gikk tilbake til hotellet. Natta kom brått, og snart sov hele familien med nybrent hud og ferske myggstikk.
Brasil er forøvrig verdens største eksportør av sukker. På veien hit igår kjørte vi i timevis, dvs. ca 4 timer, gjennom et rullende landskap med sukkerrør så langt øyet kunne se. Siden vi fikk et par-tre timer ekstra i bil, fikk vi virkelig god tid til å studere jordbruket her. Jeg leste på nettet av hvert år brenner brasilianske sukkerrørsprodusenter sukkerrør tilsvarende arealet av Haiti, og dette er et seriøst helseproblem pga luftforurensning her. Sukkerrørene brennes kvelden før kutting for å bli kvitt alle bladene som gjør jobben vanskeligere for kutterne, forøvrig fattige mennesker som jobber typisk 15t hver dag syv dager i uken, og ikke får annet enn nok til å kjøpe den maten de trenger for å holde det gående.
søndag 4. januar 2009
Farvel landsbygd!
Idag har vi jammen hatt det travelt. Vi sto opp og så på melking av kuer, inntok frokost, og pakket oss ut av hotellrommet tidlig. Så kom guiden som skulle ta oss med til områdets høyeste fossefall. Guiden fikk kona til Henrique bak på motorsykkelen, og resten av oss satt på i Henriques bil. Fossefallet lå ca 25km fra hotellet, og veiene var ikke akkurat noen dansegulv. Ett sted var det så bratt at en motorsyklist velta på veien ned!
Vel fremme ved parkeringsplassen før fossefallet fant vi selvsagt en bar. Det er tydeligvis ikke mulig å ha et fossefall i dette landet uten en tilhørende bar. Smart. Vi fikk kjøpt litt vann og etter noen bilder av badekulpen gikk vi spent videre til fossefallet hvor vi skulle rapellere. Hele familien fikk forsøkt seg på nedstigning av fossen. Julie og jeg var først, og selv om Julie syntes det var skummelt i starten ble hun dreven etter hvert. Opplegget var forøvrig veldig trygt, vi hadde en klatreguide som både Julie og jeg var festet inn i på veien ned. Rapelleringstauet var litt i stiveste laget i forhold til jentenes vekt, så både Julie og Tuva måtte til tider dras i for å komme nedover. Etter at Julie og jeg var nede var det Kristines og Tuvas tur. Også de kom ned i god behold, og det hele er behørig dokumentert.
Etter nedstigningen gikk turen videre til et mindre fossefall forårsaket av en enorm trillrund stein. Vi fikk badet litt, og vi klarte å innbilde jentene at hele steinen var holdt på plass av en tynn pinne. De gikk fem på.
Etter turen til fossefallet skulle Henrique kjøre oss til Porto de Galinhas, et sted syd for Recife hvor strendene er spesielt flotte. Vi trodde turen skulle ta ca. 1.5t, men det viste seg å ikke holde mål, spesielt siden vi tok til høyre et sted vi ikke skulle gjort det, og følgelig, etter ca. 1.5t kjøring var mye lenger unna Porto de Galinhas enn da vi startet :) Henrique var veldig lei seg, mens vi andre forsøkte å trøste ham: "Vi er på ferie, og har all verdens tid". Etter vel 4 timers kjøring var vi endelig framme. Henrique skulle etter planen gjøre vendereis tilbake til Bonito for å hente kona og så skulle de kjøre til Recife. Det ville vel tatt 5 timer, så isteden fikk han overtalt eieren av Pousada Quatro Estacoes til å gi ham et gratis rom for natta. Bra jobba, og dermed fikk jeg anledning til å sitte oppe og drikke øl til klokka tolv om natta. Jentene legger seg som vanlig klokka ni hver kveld.
Vel fremme ved parkeringsplassen før fossefallet fant vi selvsagt en bar. Det er tydeligvis ikke mulig å ha et fossefall i dette landet uten en tilhørende bar. Smart. Vi fikk kjøpt litt vann og etter noen bilder av badekulpen gikk vi spent videre til fossefallet hvor vi skulle rapellere. Hele familien fikk forsøkt seg på nedstigning av fossen. Julie og jeg var først, og selv om Julie syntes det var skummelt i starten ble hun dreven etter hvert. Opplegget var forøvrig veldig trygt, vi hadde en klatreguide som både Julie og jeg var festet inn i på veien ned. Rapelleringstauet var litt i stiveste laget i forhold til jentenes vekt, så både Julie og Tuva måtte til tider dras i for å komme nedover. Etter at Julie og jeg var nede var det Kristines og Tuvas tur. Også de kom ned i god behold, og det hele er behørig dokumentert.
Etter nedstigningen gikk turen videre til et mindre fossefall forårsaket av en enorm trillrund stein. Vi fikk badet litt, og vi klarte å innbilde jentene at hele steinen var holdt på plass av en tynn pinne. De gikk fem på.
Etter turen til fossefallet skulle Henrique kjøre oss til Porto de Galinhas, et sted syd for Recife hvor strendene er spesielt flotte. Vi trodde turen skulle ta ca. 1.5t, men det viste seg å ikke holde mål, spesielt siden vi tok til høyre et sted vi ikke skulle gjort det, og følgelig, etter ca. 1.5t kjøring var mye lenger unna Porto de Galinhas enn da vi startet :) Henrique var veldig lei seg, mens vi andre forsøkte å trøste ham: "Vi er på ferie, og har all verdens tid". Etter vel 4 timers kjøring var vi endelig framme. Henrique skulle etter planen gjøre vendereis tilbake til Bonito for å hente kona og så skulle de kjøre til Recife. Det ville vel tatt 5 timer, så isteden fikk han overtalt eieren av Pousada Quatro Estacoes til å gi ham et gratis rom for natta. Bra jobba, og dermed fikk jeg anledning til å sitte oppe og drikke øl til klokka tolv om natta. Jentene legger seg som vanlig klokka ni hver kveld.
lørdag 3. januar 2009
Lørdag på landet
Dagen idag har vært flott. Vi sto opp klokka 06.00 for å melke kuer og sitte på en flott okse. Jentene fikk jammen melk ut av jura som om de skulle vært gamle budeier. Deretter inntok vi en lokal frokost, med blant annet søt ertesuppe og kjøttgryte. Etter frokosten tok Henrique oss med på en ridetur rundt på gården. Han er gudbarnet til den gamle damen som eier både denne og noen andre gårder, godt over 11000 hektar totalt. Jentene klarte seg veldig bra på hesteryggen der vi red opp gresskledde åsrygger og på smale stier. Det var bra vi hadde Henrique med oss, ellers hadde vi aldri fått det til.
Etter rideturen til Julie, Tuva og meg, Kristine tok ikke sjansen pga løs mage, tok vi en tur ned til dammen nedenfor gården og fisket. Totalt fikk i 6 fisk iløpet av en drøy halvtime, og Tuva sto for 5! Du kan tro pappa var stolt. Den gamle mannen som hjalp oss smilte fra øre til øre, og noen andre hotellgjester var åpenbart indignerte over at disse to lyshårete jentene fikk så mye fisk og de ingenting.
Lunsjen her var nok det kulinariske høydepunktet så langt på turen: Forskjellige bønnesupper med alt mulig rart i, en koriander-relish med løk, tomater, paprika og eddik, kyllingform og kjøtt med kruttsterk saus er noe av det som fant veien ned i sultne mager. Jeg hadde ikke lyst til å gå fra bordet.
Etter lunsj tok Henrique og en guide fra hotellet oss med til et lite fossefall, Gallo, hvor jentene badet sammen noen lokale fattigunger. De så temmelig tøffe ut, men jeg tok en video av to av dem idet de hoppet ut fossen, så de hadde ikke noe imot at vi slo oss ned med en pils i kanten av kulpen. Vel tilbake på hotellet var det tid for nypresset sukkerrørsaft. En gammel kvern med en bøtte i enden satte til livs et dusin sukkerrør, og gulpet saften ut i bøtta. Saften ble silt og inntatt i glass fylt med is, og ved siden av fikk vi søtt brød. Jentene syntes nok det ble litt i søteste laget. Kristine og jeg syntes det smakte godt; i alt det søte merket vi en innslag av grønt gress.
Resten av dagen skal vi bruke til å slappe av, bade litt i bassenget og vente på middag. Imorgen går turen først til en større foss hvor vi skal rapellere oss ned og kanskje bade litt, og deretter videre til Porto de Galinhas. Henrique og jeg tok en time på nettet, og han klarte til slutt å finne en Pousada med flott svømmebasseng sentralt plassert både nært sentrum og stranda.
Bilder er selvsagt lagt ut allerede.
Etter rideturen til Julie, Tuva og meg, Kristine tok ikke sjansen pga løs mage, tok vi en tur ned til dammen nedenfor gården og fisket. Totalt fikk i 6 fisk iløpet av en drøy halvtime, og Tuva sto for 5! Du kan tro pappa var stolt. Den gamle mannen som hjalp oss smilte fra øre til øre, og noen andre hotellgjester var åpenbart indignerte over at disse to lyshårete jentene fikk så mye fisk og de ingenting.
Lunsjen her var nok det kulinariske høydepunktet så langt på turen: Forskjellige bønnesupper med alt mulig rart i, en koriander-relish med løk, tomater, paprika og eddik, kyllingform og kjøtt med kruttsterk saus er noe av det som fant veien ned i sultne mager. Jeg hadde ikke lyst til å gå fra bordet.
Etter lunsj tok Henrique og en guide fra hotellet oss med til et lite fossefall, Gallo, hvor jentene badet sammen noen lokale fattigunger. De så temmelig tøffe ut, men jeg tok en video av to av dem idet de hoppet ut fossen, så de hadde ikke noe imot at vi slo oss ned med en pils i kanten av kulpen. Vel tilbake på hotellet var det tid for nypresset sukkerrørsaft. En gammel kvern med en bøtte i enden satte til livs et dusin sukkerrør, og gulpet saften ut i bøtta. Saften ble silt og inntatt i glass fylt med is, og ved siden av fikk vi søtt brød. Jentene syntes nok det ble litt i søteste laget. Kristine og jeg syntes det smakte godt; i alt det søte merket vi en innslag av grønt gress.
Resten av dagen skal vi bruke til å slappe av, bade litt i bassenget og vente på middag. Imorgen går turen først til en større foss hvor vi skal rapellere oss ned og kanskje bade litt, og deretter videre til Porto de Galinhas. Henrique og jeg tok en time på nettet, og han klarte til slutt å finne en Pousada med flott svømmebasseng sentralt plassert både nært sentrum og stranda.
Bilder er selvsagt lagt ut allerede.
fredag 2. januar 2009
Fazenda Agua Branca
Da er vi endelig innkvartert på bondegårshotellet ca 18 mil inn i landet. Turen inn tok rundt 1.5t i taxi, og på veien så vi foruten et vakkert landskap, en død hund og en død hest som lå i veikanten. Taxisjåføren pratet ikke et ord engelsk, og siden vi er ditto dårlige i portugesisk ble kommunikasjonen reltativt enkel. Vi skjønte imidlertid at han syntes noen tettbygde boligstrøk med rekker av identiske villaer var stor lykke.
Dette hotellet har nesten ikke noen andre gjester, og de få vi har sett er fra Brasil. Det er nok utenkelig å treffe på tyskere her, og vi klager ikke av den grunn. Vi bor i en gammel stall, og hele familien har allerede tatt vår første ridetur. Heldigvis er en slektning til en av de gamle eierne av hotellet kommet ut for å hjelpe til som tolk mens vi er her. Han jobber vanligvis i Recife, så vi er veldig positivt overrasket over at hotellet har strukket seg så langt for at vi skal føle oss vel her.
Akkurat nå ligger Julie og Tuva i bassenget, og Kristine har endelig kommet seg opp på beina etter en lei mage. La oss krysse fingrene for at det værste er over. Hun klandrer selv Waldorfsalaten på nyttårsaften, sikkert siden det ikke var noen Waldorfer i den.
Klokken 19.00 blir det middag, en buffet med lokal mat som vi har hørt at skal være veldig bra her. Spesielt frukten har visst gjetord på seg for å være førsteklasses. Jeg har forresten lagt ut noen bilder fra hotellet og vår første ridetur her. Imorgen blir det flere, og vi skal melke ku, kanskje fiske litt, samt rappelere ned et fossefall som ligger 13km herfra.
Livet blir ikke spesielt mye bedre enn dette!
Dette hotellet har nesten ikke noen andre gjester, og de få vi har sett er fra Brasil. Det er nok utenkelig å treffe på tyskere her, og vi klager ikke av den grunn. Vi bor i en gammel stall, og hele familien har allerede tatt vår første ridetur. Heldigvis er en slektning til en av de gamle eierne av hotellet kommet ut for å hjelpe til som tolk mens vi er her. Han jobber vanligvis i Recife, så vi er veldig positivt overrasket over at hotellet har strukket seg så langt for at vi skal føle oss vel her.
Akkurat nå ligger Julie og Tuva i bassenget, og Kristine har endelig kommet seg opp på beina etter en lei mage. La oss krysse fingrene for at det værste er over. Hun klandrer selv Waldorfsalaten på nyttårsaften, sikkert siden det ikke var noen Waldorfer i den.
Klokken 19.00 blir det middag, en buffet med lokal mat som vi har hørt at skal være veldig bra her. Spesielt frukten har visst gjetord på seg for å være førsteklasses. Jeg har forresten lagt ut noen bilder fra hotellet og vår første ridetur her. Imorgen blir det flere, og vi skal melke ku, kanskje fiske litt, samt rappelere ned et fossefall som ligger 13km herfra.
Livet blir ikke spesielt mye bedre enn dette!
torsdag 1. januar 2009
1. nyttårsdag
Da er det nye året igang! Siste dag på hotellet skal tilbringes i Veneza Water Park. Jentene gleder seg selvsagt stort. Frokosten idag kom ikke skikkelig igang før klokken 08.00, betjeningen hadde nok feiret til langt utpå morgenkvisten. Vi har lagt ut noen bilder fra gårsdagens feiring, men siden mobilkameraet mitt ikke har blitz er kvaliteten veldig dårlig. Vi bør nok skaffe oss et lite kompakt digitalkamera snart.
Kristine og jeg gleder oss til imorgen. Da reiser vi innover i landet til Benito, et lite sted i nærheten av Caruaru. Vi blir plukket opp her av faren til ei jente vi snakket med i en turistinfo i Recife og kjørt de 134km klokken 10.00 imorgen. Hotellet vi skal bo på ser lovende ut fra hjemmesidene, og er et bondegårshotell. Jentene kan få seg en ridetur, og det er mulig for meg å prøve fiskelykken. Vi skal også ta turen inn i et naturreservat og rapellere ned noen fosser. Det blir moro for hele familien!
Kristine og jeg gleder oss til imorgen. Da reiser vi innover i landet til Benito, et lite sted i nærheten av Caruaru. Vi blir plukket opp her av faren til ei jente vi snakket med i en turistinfo i Recife og kjørt de 134km klokken 10.00 imorgen. Hotellet vi skal bo på ser lovende ut fra hjemmesidene, og er et bondegårshotell. Jentene kan få seg en ridetur, og det er mulig for meg å prøve fiskelykken. Vi skal også ta turen inn i et naturreservat og rapellere ned noen fosser. Det blir moro for hele familien!
onsdag 31. desember 2008
Nyttårsaften
Idag er den store dagen. Årets siste, og kanskje den største festen i Brasil om man holder karnevalet utenfor. Dagen har begynt bra; Kristine våknet i fem-tiden og barna og jeg en time senere. Siden det har blitt lite trim siden vi kom, var det tid for unge Skavhaug å forregne seg stort i løpskapasitet langs stranda. Du verden hvor varmt det blir i svart shorts og t-skjorte når man løper en time uten skygge og bare har med .25l vann.
Vi har lagt ut endel bilder som jeg har tatt med mobil-kameraet. Det er vel ikke verdens beste kvalitet, men resten må vente på en egnet kabel mellom kamera og PCen.
Dagen ble et realt hvileskjær, i ordets rette betydning. Jentene hadde godt av å slappe av uten for mye farting i varmen; den eneste turen ut av hotellet var en rask lunsj-tur nedover stranden. Vi ringte Nancy, vår venninne i nøden, for å få oversatt menyen etter dager uten særlig mye grønnsaker (verduro) til lunsj. Det smakte som vanlig veldig bra - spesielt fiskekoteletter i kokossaus og polvo, blekksprutsuppe. Så dro vi hjem til hotellet og bestemte oss for å kaste oss på den forestående festen der; restauranter viste seg nemlig å stort sett holde stengt nyttårsaften.
Det tyskeide hotellet vi bor på hadde lagt opp til feiring med en nokså stiv cover charge. Siden vi kjenner det tyske kjøkken fra tidligere reiser holdt vi bevisst forventningene nede. Det viste seg å være klokt. Tross pyntede bord og en rekke lokale, festkledte gjester var det den sedvanlige buffeten: syltede grønnsaker og ulike typer kål, kokt skinke, Waldorfsalat (men hvor ble det av kalkunen), og annen tysk kost. Konseptet var fri drikke, og jeg tror mange av gjestene var mest opptatt av dette. Kelnerne løp rundt med caipirinhas, rom og cola og andre drinker.
Da det nærmet seg nyttår, og jentene for lengst hadde sluknet på rommet, ble det tent bål nede ved stranda. Dette var et koselig innslag, og gjorde det mulig for Kristine å holde seg våken også det siste kvarteret. Vi bar ut jentene kvart på tolv, til et forrykende uvær av kinaputter og raketter med ustø kurs. Strendene var nå fyllt opp av folk fra området, og alle hus i nærheten med respekt for seg selv kjempet om å ha den høyeste musikken. Dermed kunne man velge om man ville danse til bossa nova eller den høyfrekvente ompa-ompa-musikken fra vårt eget hotell.
Brasilianere kan dette med å feste. Helt frem til soloppgang(rundt klokka fire) kunne vi høre høye sambarytmer og knatrende smell fra kinaputter.
Jeg (Ola) tok meg en tur nedover stranda etter midnatt for å oppleve litt av folkefesten der. Etter en øl på en lokal kneipe gikk turen hjem igjen, og på veien snublet jeg nesten borti to små, sovende barn på hver sin madrass i sanda. De var neppe større enn et par år, og lå behørig innpakket i pledd.
Vi har lagt ut endel bilder som jeg har tatt med mobil-kameraet. Det er vel ikke verdens beste kvalitet, men resten må vente på en egnet kabel mellom kamera og PCen.
 |
| Reiseblogg Brasil |
Dagen ble et realt hvileskjær, i ordets rette betydning. Jentene hadde godt av å slappe av uten for mye farting i varmen; den eneste turen ut av hotellet var en rask lunsj-tur nedover stranden. Vi ringte Nancy, vår venninne i nøden, for å få oversatt menyen etter dager uten særlig mye grønnsaker (verduro) til lunsj. Det smakte som vanlig veldig bra - spesielt fiskekoteletter i kokossaus og polvo, blekksprutsuppe. Så dro vi hjem til hotellet og bestemte oss for å kaste oss på den forestående festen der; restauranter viste seg nemlig å stort sett holde stengt nyttårsaften.
Det tyskeide hotellet vi bor på hadde lagt opp til feiring med en nokså stiv cover charge. Siden vi kjenner det tyske kjøkken fra tidligere reiser holdt vi bevisst forventningene nede. Det viste seg å være klokt. Tross pyntede bord og en rekke lokale, festkledte gjester var det den sedvanlige buffeten: syltede grønnsaker og ulike typer kål, kokt skinke, Waldorfsalat (men hvor ble det av kalkunen), og annen tysk kost. Konseptet var fri drikke, og jeg tror mange av gjestene var mest opptatt av dette. Kelnerne løp rundt med caipirinhas, rom og cola og andre drinker.
Da det nærmet seg nyttår, og jentene for lengst hadde sluknet på rommet, ble det tent bål nede ved stranda. Dette var et koselig innslag, og gjorde det mulig for Kristine å holde seg våken også det siste kvarteret. Vi bar ut jentene kvart på tolv, til et forrykende uvær av kinaputter og raketter med ustø kurs. Strendene var nå fyllt opp av folk fra området, og alle hus i nærheten med respekt for seg selv kjempet om å ha den høyeste musikken. Dermed kunne man velge om man ville danse til bossa nova eller den høyfrekvente ompa-ompa-musikken fra vårt eget hotell.
Brasilianere kan dette med å feste. Helt frem til soloppgang(rundt klokka fire) kunne vi høre høye sambarytmer og knatrende smell fra kinaputter.
Jeg (Ola) tok meg en tur nedover stranda etter midnatt for å oppleve litt av folkefesten der. Etter en øl på en lokal kneipe gikk turen hjem igjen, og på veien snublet jeg nesten borti to små, sovende barn på hver sin madrass i sanda. De var neppe større enn et par år, og lå behørig innpakket i pledd.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)