Porto de Galinhas

Første dag i Porto de Galinhas lot kvelden før, hvor litt for mye øl hadde blitt konsumert, legge en liten demper på matlysten for min del. Turen gikk så til stranda, hvor et helt utrolig mylder med parasoller, mennesker, innkastere, selgere, guider og båtførere forsøker å overtale deg til å handle med nettopp dem, siden alle andre er veldig dyre og ikke spesielt bra. Vi fant til slutt et sted hvor innkasteren snakket engelsk (trodde vi), og jentene fikk badet i timevis i dønningene med Sigurd, vår oppblåsbare krokodille som har slått følge med oss hele veien fra kalde Norge. Vi er som vanlig veldig avslappet når det gjelder at jentene greier seg selv i vannet, og etter noen minutter kom det en dame som kunne fortelle at det selvsagt var livsfarlig for så små jenter å bade så langt ute som de gjorde; undervannsstrømningene kunne ta dem med til havs. For å glede dem fikk vi jentene fem meter nærmere stranda.

Vi var på stranda nesten hele dagen og spiste også lunsj der, et ramsalt måltid med nygrillet fisk. Ikke noe høydepunkt, men jentene hadde tydeligvis behov for akkurat det. Julie og Kristine shoppa seg nye bikinier, Brazilian style, og far koste seg med et par Skol. Det viste seg at stedet vi satt ikke tok kredittkort, og prisen for å spise der var relativt stiv. Dermed måtte jeg løpe tilbake til hotellet i varmen og hente litt mer penger. Du verden hvor varmt det er her klokka to!

På kvelden fikk Kristine bestilt seg en time massasje på hotellrommet, noe som etter sigende skal ha vært himmelsk. Deretter sto Porto de Galinhas by night for tur, og vi fulgte rådet til Lonely Planet og inntok middagen på stedets Creperia. Flott mat, enormt god frukt-juice, og sterk Caipirinha. Etterpå var vi alle så slitne at det var så vidt Kristine og Tuva orket kveldens siste shopping-runde. Jeg tok Julie på ryggen og gikk tilbake til hotellet. Natta kom brått, og snart sov hele familien med nybrent hud og ferske myggstikk.

Brasil er forøvrig verdens største eksportør av sukker. På veien hit igår kjørte vi i timevis, dvs. ca 4 timer, gjennom et rullende landskap med sukkerrør så langt øyet kunne se. Siden vi fikk et par-tre timer ekstra i bil, fikk vi virkelig god tid til å studere jordbruket her. Jeg leste på nettet av hvert år brenner brasilianske sukkerrørsprodusenter sukkerrør tilsvarende arealet av Haiti, og dette er et seriøst helseproblem pga luftforurensning her. Sukkerrørene brennes kvelden før kutting for å bli kvitt alle bladene som gjør jobben vanskeligere for kutterne, forøvrig fattige mennesker som jobber typisk 15t hver dag syv dager i uken, og ikke får annet enn nok til å kjøpe den maten de trenger for å holde det gående.