Nyttårsaften

Idag er den store dagen. Årets siste, og kanskje den største festen i Brasil om man holder karnevalet utenfor. Dagen har begynt bra; Kristine våknet i fem-tiden og barna og jeg en time senere. Siden det har blitt lite trim siden vi kom, var det tid for unge Skavhaug å forregne seg stort i løpskapasitet langs stranda. Du verden hvor varmt det blir i svart shorts og t-skjorte når man løper en time uten skygge og bare har med .25l vann.

Vi har lagt ut endel bilder som jeg har tatt med mobil-kameraet. Det er vel ikke verdens beste kvalitet, men resten må vente på en egnet kabel mellom kamera og PCen.

Reiseblogg Brasil

Dagen ble et realt hvileskjær, i ordets rette betydning. Jentene hadde godt av å slappe av uten for mye farting i varmen; den eneste turen ut av hotellet var en rask lunsj-tur nedover stranden. Vi ringte Nancy, vår venninne i nøden, for å få oversatt menyen etter dager uten særlig mye grønnsaker (verduro) til lunsj. Det smakte som vanlig veldig bra - spesielt fiskekoteletter i kokossaus og polvo, blekksprutsuppe. Så dro vi hjem til hotellet og bestemte oss for å kaste oss på den forestående festen der; restauranter viste seg nemlig å stort sett holde stengt nyttårsaften.

Det tyskeide hotellet vi bor på hadde lagt opp til feiring med en nokså stiv cover charge. Siden vi kjenner det tyske kjøkken fra tidligere reiser holdt vi bevisst forventningene nede. Det viste seg å være klokt. Tross pyntede bord og en rekke lokale, festkledte gjester var det den sedvanlige buffeten: syltede grønnsaker og ulike typer kål, kokt skinke, Waldorfsalat (men hvor ble det av kalkunen), og annen tysk kost. Konseptet var fri drikke, og jeg tror mange av gjestene var mest opptatt av dette. Kelnerne løp rundt med caipirinhas, rom og cola og andre drinker.

Da det nærmet seg nyttår, og jentene for lengst hadde sluknet på rommet, ble det tent bål nede ved stranda. Dette var et koselig innslag, og gjorde det mulig for Kristine å holde seg våken også det siste kvarteret. Vi bar ut jentene kvart på tolv, til et forrykende uvær av kinaputter og raketter med ustø kurs. Strendene var nå fyllt opp av folk fra området, og alle hus i nærheten med respekt for seg selv kjempet om å ha den høyeste musikken. Dermed kunne man velge om man ville danse til bossa nova eller den høyfrekvente ompa-ompa-musikken fra vårt eget hotell.

Brasilianere kan dette med å feste. Helt frem til soloppgang(rundt klokka fire) kunne vi høre høye sambarytmer og knatrende smell fra kinaputter.

Jeg (Ola) tok meg en tur nedover stranda etter midnatt for å oppleve litt av folkefesten der. Etter en øl på en lokal kneipe gikk turen hjem igjen, og på veien snublet jeg nesten borti to små, sovende barn på hver sin madrass i sanda. De var neppe større enn et par år, og lå behørig innpakket i pledd.